Toppkandidat for Rødt, Synnøve Thomassen, sender en utfordring til Fabrice ifm. sin presentasjon i Altaposten.

http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/Valg/article8217111.ece

Utfordringen er følgende:

– Min utfordring går til Fabrice Caline i Miljøpartiet De Grønne: Tror partiet et «snillere» marked og en «snillere» kapitalisme er mulig – i miljøets og bærekraftas navn! – all den stund man åpner for eventuell støtte til ei borgerlig, Høyre-dominert regjering etter valget, og man i sitt program unnlater å ta stilling til for eksempel vår framtidige tilknytning til EU/EØS. Partiet Høyre vil (sammen med Ap; Frp og Venstre har ikke tatt stilling) ha Norge inn i EU. EU har traktatfesta markedsliberalismen og de «fire frihetene»; fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, og tar mål av seg å bli den sterkeste økonomien globalt. Dette betyr, etter mitt skjønn, at EU sikter mot uendelig vekst og profitt. En økonomi som bygger på grådighet og rovdrift på mennesker og natur kan aldri skape global økonomisk rettferdighet og økologisk balanse. Hva verden trenger, er derfor økonomisk restrukturering, ikke reform. De Grønne ser ut til fullstendig å overse den grunnleggende økonomiske og politiske motsetninga mellom arbeid og kapital.

Svar (fra Tore Bergum og Fabrice Caline):

Thomassen mener det er umulig å få den økonomiske veksten under kontroll uten å kvitte seg med kapitalismen, og at Rødt dermed har den eneste medisinen. Det er vi ikke enige i. Rett nok er det kapitalistiske profittmotivet en hittil uovertruffen pådriver for vekst, sammen med sosial ulikhet og reklame, men grunnmekanismen bak veksten er teknisk utvikling. Nye maskiner og metoder effektiviserer arbeidet, slik at vi produserer mer per arbeidstime.

Effektiviseringen gir oss to valg: Vi kan jobbe like mye som før, og vil da produsere mer for hvert år. Alternativet er å velge omvendt. Vi slår oss da til ro med det velstandsnivået vi har oppnådd, kjemper for en rettferdig fordeling av dette, og tar ut økt produktivitet i mindre arbeidstid heller enn økt produksjon og kjøpekraft. Begge valgene er mulig både med og uten kapitalisme. Vi har som kjent redusert arbeidstiden i flere runder her i landet, og De Grønne ønsker å gjøre dette til hovedregelen. Her er vi vel på linje, selv om spørsmålet om lønnskompensasjon eller ikke kanskje skiller oss noe fra Rødt.

Å kvitte seg helt med kapitalismen, forstått som privat eiendomsrett og markedsøkonomi, er derfor verken et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår for å få veksten under kontroll. De Grønne mener en økonomi med gode reguleringer av eiendomsforhold og marked er det optimale, og er slik sett ”reformister” sett fra ytre venstre. Vi skiller oss likevel fra sosialdemokrater ved i langt større grad å regulere markedskreftene for miljøets skyld, ikke bare av sosiale og demokratiske hensyn. Når vi tar dette så langt som å regulere oss bort fra videre velstandsvekst, vil nok mange kalle det et brudd med kapitalismen, selv om det egentlig handler om å innføre trangere kår for kapitalistenes vekstbehov. I en tilstand uten vekst i den totale økonomien, må de nøye seg med å konkurrere innenfor dagens produksjonsvolum, for eksempel ved å være først ute i en grønn næring som overtar for en grå. Vi går fra vekst til utvikling.